I et klasserom i Adjumani distriktet, på grensen til Sør-Sudan helt nord i Uganda, står diskusjonen i taket. Læreren, Harriet, leder de engasjerte elevene som for det meste består av flyktningbarn, i diskusjonen om konflikt og uoverensstemmelser. De snakker om konflikter de har opplevd seg i mellom og med andre. De snakker om hva temaene i konfliktene ofte dreier seg om og hva som gjør at det leder til konflikt. De snakker om hvilke følelser som kommer ut av konfliktene og hva slags handlinger disse følelsene kan føre til.

Det å få muligheten til å snakke om ektelevde erfaringer og egne følelser, er veldig nytt for de fleste av disse barna. For de barna som har vanskeligheter med å sette ord på egne følelser, bruker Harriet seg selv og egne erfaringer fra livet som flyktning til å hjelpe de med å finne ordene og tørre å ta plass. Etter hvert kaster de alle seg inn i diskusjonen og deler erfaringer og tanker.

“Det å få tid og rom til å lære seg å bli bevisst og sette ord på egne følelser, er et viktig steg for å hjelpe disse barna med å bearbeide og håndtere de traumatiske opplevelsene de har gjennomlevd. Min jobb er å hjelpe disse barna på samme måte som mine lærere hjalp meg." sier Harriet når hun forteller om hennes tilnærming til arbeidet hun gjør med disse flyktningbarna.

Når livet forstyrres

Harriet var bare 10 år gammel i 2002 da hennes familie ble tvunget på flukt etter at geriljaen fra LRA (Lord’s Resistance Army) ledet av Joseph Kony, truet landsbyen hun vokste opp i, nord i Uganda. Familien ble splittet og Harriet flyktet med sin mor og brødre til Sør-Sudan, mens faren forble i Uganda for å ta arbeid og sende penger til familien.

“Som flyktninger var vi utsatt for mange utfordringer. Vi reiste langt, vi hadde ikke mat og alt var veldig usikkert, skremmende og vanskelig. Jeg husker jeg savnet vennene mine veldig og jeg savnet å gå på skolen. Det tok meg lang tid å falle til ro i den nye tilværelsen som flyktning.”

Harriet og hennes familie ble heldigvis gjenforent med faren i Uganda i 2004. De fant seg et nytt hjem langt unna deres gamle hjem i nord. Harriet fikk utfordringer da hun kom tilbake på skolen for å gjenoppta undervisningen. Hun var stadig hjemsøkt av traumene fra flukten og levde under konstant angst og frykt for at det skulle skje igjen. Hun følte seg forvirret og fortapt, og hun strevde med å mestre og ta igjen tapt læring, samtidig som hun måtte henge med i undervisningen, parallelt med å prosessere traumene fra tiden som flyktning.

“Det tok meg lang tid å falle til ro før jeg klarte å gå tilbake på skolen,” forteller hun. “Da vi først kom tilbake fra Sør-Sudan var det ingen psykososial støtte å få, verken fra min mor, fra skolen eller i nabolaget. Det var ingen som hjalp meg med å bearbeide traumene og gi meg sjansen til å se en lysere fremtid. Jeg klarte ikke å holde tritt med de andre elevene på skolen.”

Harriet var heldig. En omsorgsfull lærer la merke til henne og hjalp henne med å bearbeide og overkomme traumene ved å støtte henne i å sette ord på opplevelsene, og uttrykke følelsene hun strevde med.

“Læreren min møtte meg som en venn. Hun tilbød psykososial støtte, motiverte og hjalp meg,” forteller Harriet. Støtten hun fikk hjalp henne forstå at livet kunne handle om mer enn kun overlevelse, og utdanning ble nøkkelen til å ta kraften tilbake.

“Jeg bestemte meg for å bli lærer fordi jeg var så imponert over hvordan læreren min hjalp meg med å bearbeide og håndtere det jeg hadde vært igjennom.”

Heldigvis hadde Harriet en far som tidlig i livet hadde lært å lese. Han visste dermed hvilken muligheter utdanning kunne lede til og støttet henne i valget om å forbli på skolen og fullføre en utdannelse.

Med støtte fra sine lærere og foreldre klarte Harriet til slutt å fullføre både ungdomsskolen og videregående. Kun 16% av jenter i Uganda fullfører videregående skole og tallene er enda dystrere for flyktningbarna - i denne gruppen er det kun 3 % som fullfører. Riktig støtte fra nøkkelpersoner i omgivelsene til Harriet, var med på å gi henne styrken hun trengte til å ta en utdannelse.

Styrker en ny generasjon til å lære

Harriet flyttet tilbake til sitt gamle hjem nord i Uganda (Adjumani) etter at hun fullførte utdannelsen sin. Dette er i dag et viktig område som jobber med å ta imot flyktninger fra borgerkrigen i Sør-Sudan så vel som returnerende flyktninger fra Uganda. Regionen er i dag ranket som landets fattigste og har landets høyeste rate for barneekteskap. Det finnes ikke på langt nær nok lærere til å følge opp antallet trengende elever.

Klassene til Harriet fylles vanligvis opp med inntil 200 barn - de fleste flyktninger. Her er de fleste preget av traumer og følelsesmessige utfordringer. I tillegg strever mange med krigsskader og fysiske funksjonsnedsettelser. De færreste barna i dette området gjennomfører ungdomsskolen, og tallene for jenter er langt verre enn for gutter. Harriet jobber med å gi disse barna en sjanse, hjelpe de med å ta en utdannelse slik at de kan overkomme de barrierene som står i deres vei.

“Her er det stor mangel på lærere som har trening i verktøyene som trengs til å håndtere store klasser og bistå elever med spesielle behov. " sier Harriet.

Rett etter hun ferdigstilte sin utdannelse som lærer i 2017, deltok Harriet på et opplæringsprogram i regi av Right To Play. Her lærte hun hvordan hun ved hjelp av lekbasert læring kunne håndtere store klasser, støtte og inkludere barn med nedsatt funksjonsevne, og skape trygge og aksepterende læringsmiljøer spesielt tilpasset traumatiserte barn. Harriet fullførte kurset som best i klassen.

“Right To Play kurset hjalp meg mye. Jeg har troen på at ethvert barn, uavhengig av utfordringer, har mulighet til å fullføre en utdannelse og skaffe seg en bedre fremtid,” sier Harriet.

Følg vårt arbeid